Et forsvar for halvdagsskolen

Denne teksten sto på trykk i Morgenbladet 11. april 2025.

Jeg vil heller ha en helhjertet halvdagsskole, enn en halvhjertet heldagsskole, skriver Elise Djupedal.

Heldagsskolen er tilbake. På Arbeiderpartiets landsmøte i helgen ble det klart at de går til valg på å innføre en skolehverdag som er preget av aktivitet, lek, læring og næring. De ønsker ikke flere undervisningstimer, men de vil lage et helhetlig tilbud der skole og SFO knyttes tettere sammen.

Jeg er fristet til å si at alle – også undertegnede – ønsker seg en heldagsskole med god bemanning og en raus ressurssituasjon som evner å se hele barnet. Der det er stor variasjon i innhold, og der aktivitetene gir barna et bredt spekter av utfordringer, stimuli, glede, vennskap og læring.

Jeg vil likevel rykke ut til forsvar for halvdagsskolen. For jeg er redd for at en satsing på heldagsskole vil gi skolemyndighetene et totalansvar for barndommens timeplan, som de ikke vil klare å skjøtte. Påstanden er ikke tatt ut av luften, men basert på hvordan politikere i lang tid ikke har vært i stand til å ivareta helheten i skolen.

Klasserommet har dominert

At heldagsskole fortsatt er et mål, men ikke en realitet, er i seg selv et godt bilde på dette. Heldagsskole har stått på dagsordenen lenge, men vyene er ikke blitt realisert. Det har ikke vært politisk vilje til å prioritere et helhetlig tilbud for de minste barna, og det kan også virke som at det er mer enn manglende vilje som står i veien. Er ambisjonen om en helhetlig skoledag mer ambisiøs, motkulturell og inngripende enn det politikere og andre forstår?

Heldagsskolen er vanligvis tenkt som en kombinert skole og fritidsordning, som tilsvarer lengden på en ordinær voksenarbeidsdag, og som er preget av et bredt innholds- og aktivitetstilbud som skal gi en variert hverdag for elevene. Balansen mellom læring og næring, pult og pause, voksenstyrt tid og fri tid og klasserom og uterom har derfor stått sentralt i tidligere forslag. Det virker også som at det står sentralt i Arbeiderpartiets forslag nå.

Balansen har imidlertid alltid vært en politisk utfordring. Da niårig grunnskole ble etablert i 1969, var det et mål å gi rom for både håndens og åndens arbeid i skolen. I praksis innebar det at praktisk innhold ble veid opp mot gymnasforberedende fag. Siden de akademiske fagene måtte vike, ble balansen et stridstema. Datidens læreplanverk, kalt Mønsterplan 74, er likevel det skolepolitiske svennestykket som har ivaretatt balansen på best måte i skolehistorien. Barneskolen hadde lavt undervisningstimetall, noe som sikret en balanse mellom styrt og fri tid, og hele grunnskolen hadde et stort innslag av fag med en praktisk egenart.

Dette er likevel ikke hele bildet. Til tross for at innholdet ble balansert i Mønsterplan 74, ble det fra politisk hold etablert en tydelig rangering av innholdet i skolen. De skriftlige klasseromsfagene ble ansett som klart viktigere og mer verdifulle enn det andre innholdet. Norsk, matematikk, engelsk, naturfag, samfunnsfag og kristendom ble gjort til kjernen i det som ble kalt allmennutdannelsen. Fagene i skolen sto altså aldri på like fot.

Det ble tydelig i skolereformene som fulgte. Skriften og ånden utkonkurrerte kroppen og hånden. Det har gitt fag som mat og helse, kunst og håndverk, musikk og den yrkesrettede delen av valgfagene dårlige betingelser, og det har trolig også bidratt til at praktisk innhold er blitt borte fra andre fag. Det er også et viktig bakteppe for å forstå hvorfor leken forsvant kort tid etter at seksårsreformen ble innført.

Pustehull?

Fra politisk hold har det praktiske innholdet i skolen i liten grad blitt omtalt som viktig. Det har ikke vært et innhold med egenverdi. Det praktiske innholdet har oftest blitt ansett som et pedagogisk instrument som skulle sikre elevenes trivsel og motivasjon. Som dosent i musikk Signe Kalsnes spurte i Norsk pedagogisk tidsskrift for noen år tilbake: «Hvilken funksjon og posisjon skal de estetiske fagene ha i grunnopplæringen? Skal de kun tjene som pustehull og adspredelse og gjøre skolen mindre teoretisk for elevene? Eller skal de ha en sentral betydning for […] skolens dannelsesprosjekt?»

Kalsnes stilte spørsmålet da reformen Kunnskapsløftet ble innført i 2006. I ettertid vet vi at det var en reform som bidro til å forsterke rangeringen av kunnskap i skolen ytterligere. Det skolepolitiske ordskiftet var preget av en tverrpolitisk enighet om å prioritere lesing, skriving og regning i norsk og matematikk. På få år ble timetallet i grunnskolens utvidet tilsvarende to år, hvorav ett av årene har gått til matematikk og norsk. Det betyr at dagens elever skal ha mer norsk og matematikk på barnetrinnet enn jeg – født i 1988 – hadde på barne- og ungdomstrinnet til sammen.

Halvhjertede satsinger

Arbeiderpartiets forslag om heldagsskole kan leses som et svar på denne smale politikken. Ensidighet har skapt et behov for å tenke mer helhetlig i skolen. De siste årenes ensidige politikk gjør det imidlertid vanskelig. Dagens skole er ikke rigget for å bli en bred og variert heldagsskole. Skal Arbeiderpartiet lykkes med heldagsskolen, må de stake ut en ny kurs der de tar stilling til rangeringen av viktig og uviktig kunnskap og nødvendig og unødvendig læring i skolen.

Da må de også ta stilling til om heldagsskolen skal bygge på at lesing, skriving og regning i norsk og matematikk er det eneste viktige, eller om heldagsskolen også skal ha andre målsettinger. Skal løpeturen rundt skolegården, den frie leken og formingsaktiviteter ha en egenverdi i heldagsskolen, eller skal dette kun være et virkemiddel for å få elevene motiverte og konsentrerte til de skal inn i klasserommet igjen?

Skolehistorien viser at målene består, mens midlene utgår. Innhold som blir begrunnet og legitimert som et middel, er et lett bytte for skiftende politiske prioriteringer, og de blir som oftest nedprioritert ved neste korsvei. Når kommuneøkonomien snører seg til, er det dessuten mye som tyder på at det går utover bredden i skolens innhold.

Det gjør at halvhjertede satsinger forsvinner like fort som de blir innført. Spør du meg, vil jeg heller ha en helhjertet halvdagsskole enn en halvhjertet heldagsskole. Skal det innføres en heldagsskole som står seg over tid, må det gjøres en jobb med å vise hvordan det brede og varierte innholdet har en egenverdi. Lek kan derfor ikke gjøres til et middel for læring, tegning kan ikke bli et middel for regning, og musikk kan ikke rammes inn som et pustehull. Heldagsskolen krever en ambisiøs politikk som tar aktive grep. Er det politisk vilje til det?