Ved skolestart i fjor – altså i 2024 – hadde jeg en tekst på trykk i Morgenbladet om lærerens arbeidsoppgaver, makt og autonomi. Mer presist skrev jeg om endringene i organiseringa av undervisninga som har skjedd de siste tiårene.

Teksten ble mye delt og lest i fjor. Mange fikk nok likevel ikke lest hele teksten siden den lå bak betalingsmur. Nå deler jeg fulltekst slik at alle kan lese.

Hvordan heve læreryrkets status?

De siste årene har lærerrollen endret seg etter å ha blitt overstyrt av en rekke politiske og administrative føringer. Kan man tenke nytt om skolen ved å gjeninnføre gamle systemer, spør Elise Farstad Djupedal.

«Kjære 1.-klassing. Velkommen til Strindheim skole!», sto det øverst på velkomstbrevet jeg fikk da jeg startet i 1C i 1995. Brevet dukket opp da jeg nylig ryddet i kjellerboden, og som skoleforsker fikk det meg til å stoppe opp. Det inneholdt en timeplan med kryss som markerte starten og slutten på hver skoledag. Fagene hadde ikke fått fast tid – de ville bli fordelt av klassestyrer Herbjørg.

Timeplanen sendte tankene til mangeårige lærer Målfrid Brekkes oppgjør med norsk skole i Aftenposten tidligere i år. Kronikken handlet om at hun ble fratatt mer og mer ansvar som lærer; til slutt hadde hun kun ansvar for å gjøre det hun fikk beskjed om. Da hun startet som lærer, hadde hun derimot det fulle og hele ansvaret for klassen sin i alle fag.

Ofte nevnes lønn og utdanning som viktige faktorer for å øke læreryrkets status. Herbjørgs timeplan og Målfrids kronikk peker i en annen retning. Er det lærerens svekkede faglige ansvar og autonomi som gjør at de utfordres fra alle kanter – og nå også fra elevene?

Klassen som forsvant

Før tusenårsskiftet var skolen enkel og oversiktlig. Lærere på barneskolen hadde én klasse, og de hadde også et fast rom til disposisjon. Det var derfor uproblematisk at Herbjørg, Målfrid og andre klassestyrere selv bestemte om de skulle undervise i norsk på tirsdag og samfunnsfag på torsdag. Det var også opp til dem om de brukte tid på lek, tur og andre aktiviteter. Timeplanen kunne de endre fra uke til uke siden logistikken var enkel.

Kontrasten er stor til dagens skole. Da Brekke gikk av med pensjon etter 36 år i skoleverket, fantes ikke lenger klassestyrer, heller ikke klasser.

Der elevene før gikk i klasse A, B eller C, tilhører dagens elever mange forskjellige grupper. Særlig gjelder det store barne- og ungdomsskoler. Elever kan høre til en storgruppe, eller base, bestående av mange elever og flere kontaktlærere. Det er ingen overdrivelse å si at skolesituasjonen er mer uoversiktlig enn før, og at organiseringen av undervisningen har endret seg.

Hvor forsvant skoleklassene A, B og C? Svaret ligger i stortingsmeldingen Om ressurssituasjonen i grunnopplæringen m.m. fra 2003.

Et oppgjør med nasjonale standarder

Den historiske stortingsmeldingen oppløste regelverket som sikret at elevene ble organisert i faste klasser. Før var antall klasser den pedagogiske og økonomiske grunnmuren i grunnskolen, det som i innvidde kretser heter klassedelingstall. I loven sto det presisert at en ungdomsskoleklasse ikke kunne overstige 30 elever. Det tilsvarende tallet for barneskolen var 28 elever. For de minste barna, seksåringene, ble det presisert at klasser større enn 18 elever skulle ha to lærere i hver undervisningstime.

Reguleringen av klassedelingstall var en bærebjelke i etterkrigstidens enhetsskole. Regelverket sikret skolene en trygg grunnfinansiering og lærertetthet. Samtidig la reglene også sterke føringer på at elevene skulle organiseres i faste grupper. Det ble ansett som et kvalitetstegn at både elever og lærere hadde et trygt og forutsigbart lærings- og arbeidsmiljø.

I 2003 ble de gamle reglene erstattet av en mer skjønnsbasert regulering. I dag deles elevene inn i grupper etter behov, og skolen må selv sørge for at organiseringen er «pedagogisk og tryggleiksmessig forsvarleg», som det står i loven.

Målet med omleggingen var å redusere statlige pålegg til fordel for større lokal frihet. De gamle klassedelingsreglene ble sett på som en traust arv fra en rigid etterkrigsskole, og det var et tegn i tiden at flere politikere tenkte nytt om hva som skulle sikre kvalitet i skolen. Tittelen på stortingsmeldingen fra 2003 antyder også at det var en politisk drøm at mer fleksibel organisering av undervisning kunne gi store økonomiske besparelser.

Odd Einar Dørum, daværende skolepolitisk talsperson i Venstre, gjorde seg til en representant for tidsånden da han sa at «lærertetthet ikke er interessant før vi vet at det finnes nok flinke folk i yrket». Lærere som tviholdt på gamle organiseringsmønstre, ble på nedsettende vis kalt privatpraktiserende lærere. Det var liten tvil om at slike lærere ikke var påtenkt en sentral rolle i fremtidens fleksible skole.

Tilbake til Målfrid og Herbjørg

«Jeg følte meg avsatt», oppsummerte Brekke etter 36 år i skolen. Da hun gikk av, var det rektor som holdt foreldremøte og som hadde satt program for første skoledag. Skolesjefen i kommunen bestemte strukturen og innholdet i begynneropplæringen, og gikk til innkjøp av et felles opplegg som alle lærere skulle følge. Klassestyrere, nå kontaktlærere, hadde ikke ansvar for klassen sin på samme måte som før, og de jobbet i økende grad på ordre fra kommunen og skoleledelsen. Kommunens strategi gjorde at Brekke la bort egne opplegg som var basert på «alt jeg i årenes løp hadde ervervet meg av kunnskap, erfaring og ferdigheter for å lære bort grunnleggende matematikk til fem-seksåringer».

Pulveriseringen av A, B og C

Skolen har vært gjennom svært store endringer de siste 30 årene. Oppløsning av klassedelingstallet er en av faktorene som har fått lite oppmerksomhet. Kan det ha seg slik at pulveriseringen av klassedelingstallet også pulveriserte lærerens posisjon? Hva gjorde denne omveltningen med kvaliteten i skolen?

Skal vi tro klassestyrer Målfrid Brekke, hadde det gamle systemet mye ved seg. En fast organisering av elevene ga ryddige arbeidsbetingelser, sikret autonomi og krevde at læreren tok ansvar for sin avgrensede puslespillbrikke i et stort maskineri. Det kan også virke som det gamle systemet gjorde det vanskelig å overstyre lærerne. Var det derfor politikerne ønsket disse reglene til livs?

Politikere har de siste tiårene snakket mye om å øke enkeltlærerens utdanningsnivå for å heve yrkets status og kvaliteten i skolen. Kanskje det er en feilslutning? Gi heller lærerne faglig autonomi og ansvar. En mulig vei er å ta tilbake noe av den gamle rigiditeten som ga lærere makt og autoritet i klassen.