I fjor vår, altså i 2024, ble kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) intervjua i Morgenbladet. Seksårsreformen var et av temaene i intervjuet, og ministeren understreka at «Det skulle vært mer lek [i skolen], og det er veldig viktig å få mer kunnskap om hvorfor det ikke ble sånn».
Hvorfor ble det ikke sånn? Historien kan gi oss noen svar, mener jeg. Morgenbladet trykte mitt innspill.
Lek i skolen har hatt få forsvarere
Det er lite sannsynlig at seksåringene får komme tilbake til barnehagen. Men kartleggingsprøven på første trinn må bort, skriver Elise Farstad Djupedal.
Evalueringen av seksårsreformen har dokumentert at førskolepedagogikken som ble innført med seksårsreformen i 1997, har dårlige kår i dagens skole, og at skolens logikk har tatt over første trinn. Bokstavinnlæringen var lite sentral da reformen ble innført, men har fått en tydelig plass nå.
Reformen som skulle forene «det beste fra barnehage og skole» endret seg på veien. Der barns egeninitierte lek dominerte i årene etter seksårsreformen, har høytlesing og undervisning tatt over. Førskolepedagogikken forsvant.
Jeg har undret meg over hvordan en så sentral grunnstein i en så stor reform forsvant så fort? Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun lurer visst på det samme. I Morgenbladet for vel en uke siden sa hun: «Det skulle vært mer lek, og det er veldig viktig å få mer kunnskap om hvorfor det ikke ble sånn».
Jeg har undret meg over hvordan en så sentral grunnstein i en så stor reform forsvant så fort?
Elise Farstad Djupedal om leken i skolen
Lek på ustø grunn
Seksårsreformen var egentlig ikke en skolereform, ifølge daværende statsminister Gro Harlem Brundtland. Det var i stedet en velferds- og familiereform som skulle få flere mødre ut i jobb utenfor hjemmet. Samfunnsøkonomi var viktig for Ap, som var seksårsreformens store pådriver. I reformarbeidet var det hyppige referansen til tall som viste at mødrene til seks- og syvåringene sto utenfor lønnsarbeid. Seksårsreformen var en nøkkel fordi den kunne frigjøre barnehageplasser, og slik bidra til at flere mødre kom i jobb. Da seksårsreformen kom, var det først etter en tilpasning av Aps egen politikk.
Opprinnelig ville Ap at seksåringene skulle forbli i barnehagen. Partiet snudde imidlertid da landsmøtet i 1989 omdefinerte seksårsreformen fra skole- til familiepolitikk. Det gjorde at leken, altså innholdet, på første trinn ble mindre viktig for partiet. Selv om lek ble en del av reformen, så var det ikke noe de var særlig opptatt av. Et samfunnsøkonomisk mål om sysselsetting var kun avhengig av at skolestarten ble senket fra syv til seks år.
Leken hadde altså svak partipolitisk forankring. Ap gikk ikke i bresjen for leken. Det gjorde heller ikke Høyre. Høyre var motstander av førskolepedagogikkens vekt på omsorg og fri lek. De kunne gjerne senke skolestarten, men de var tydelig på at hensikten måtte være å heve elevenes faglige nivå – ikke å lage et utvidet omsorgstilbud i offentlig regi. Førskolepedagogikken ble presset gjennom som et kompromiss. SV og Sp hadde på hver sine måter innvendinger mot en «skolsk» seksårsreform, men de stemte for reformen da Ap gikk med på at førskolepedagogikken skulle bli sentral på de laveste trinnene. Det er nok likevel riktig å si at leken hadde få ektefølte forsvarere på Stortinget. Førskolepedagogikken ble tvunget gjennom, og premisset før seksårsreformen vaklet på ustø grunn allerede da den ble vedtatt.
Skolifiseringens logikk
Da politikerne vedtok lek på første trinn, innførte de en aktivitet som historisk sett har stått svakt i skolen. Forstå meg rett: Barn har lekt mye både i og utenfor timene, og i eldre læreplaner ble det understreket at skolen skulle legge til rette for lek. Lek ble nevnt over 50 ganger i læreplanverket fra 1974. I fagene skulle det lekes med ord, sang og bevegelser, og overordnet sett var målet «å skape et skolesamfunn hvor alle elevene kan møtes i felles arbeid og lek»
Det skolefaglige innholdet har likevel dominert. Pedagogen Philip Jackson har skrevet om makten i skolens «transformative logikk»: at alt skolifiseres i møte med skolen. Kunnskap deles opp i fag, aktiviteter blir mål- og tidsstyrt og voksenstyrt undervisning blir den dominerende aktiviteten.
Tok myndighetene for lett på å innføre mer lek i skolen?
Tok myndighetene for lett på å innføre mer lek i skolen? Den barneinitierte, frie leken er det motsatte av det skolen tradisjonelt sett har drevet med. Det kan virke som seksårsreformen ikke ga leken nok vern til å stå imot skolifiseringens makt. Det ble særlig tydelig etter tusenårsskiftet.
I år 2000 ble det innført obligatorisk kartleggingsprøve i lesing. Den ble lagt til andre trinn fordi første trinn skulle ha et førskolepreg. Etter Pisa-sjokket i 2001 var det ingen som tok leken i forsvar. I årene som fulgte, fikk norsk og matematikk stor timetallsøkning på småtrinnet. Det ble innført obligatorisk kartleggingsprøve i lesing på første trinn, samtidig som det ble lagt til en ny kartlegging av regneferdigheter på andre trinn.
En mål- og resultatstyrt skolepolitikk ble en motor for å styrke det skolefaglige innholdet. Pisa-sjokket visket ut førskolepedagogikken fra småtrinnet. I dag er det ikke uvanlig å lære en eller flere bokstaver i uken høsten i første klasse.
Veien videre for seksåringene
Ser vi på politikken som ble innført i etterkant av seksårsreformen, er det ikke uventet at bokstavinnlæringen skjøt fart. Det var en villet politikk å fjerne leken til fordel for tall, bokstaver og et tydeligere skolefaglig innhold. «Det skulle vært mer lek», sier minister Nordtun i dag. Hvis viljen til å styrke leken er like stor som viljen var til å den bort, vil det være uproblematisk. Spørsmålet er selvsagt om hun er villig til å ta nødvendige grep. Det er lite sannsynlig at seksåringene får komme tilbake til barnehagen. Men noe kan gjøres for å gi leken den plassen den skulle hatt i utgangspunktet.
Lek-forsker Maria Øksnes er ikke i tvil om hva som skal til. I Klassekampen tidligere i år var hun tydelig på at kartleggingsprøven på første trinn må bort hvis det skal bli tid og rom til barns egeninitierte lek. Lærerne forteller at prøven henger over dem, og at den bidrar til at leken fortrenges. Forskere fra Lesesenteret i Stavanger mente på sin side at bokstavinnlæring må ha en sentral plass allerede på første trinn. Uenigheten reiser et viktig spørsmål: Er det plass til både resultatstyring av opplæring og fri lek på første trinn?
Hvis svaret på spørsmålet skal kunne brukes til noe, må myndighetene våge å undersøke resultatstyringens bakside og «bivirkninger». Det har de så langt ikke gjort. Det er dystert å lese resultatjaget som lærer Andreas Stien-Leenderts beskriver i boken sin «Skolen er ikke for alle». Han viser hvordan systemet knekker elever, og hvordan lærere får en ensformig arbeidshverdag fordi de lojalt følger politiske mål og signaler. Det ble ikke tid til lek. Heller ikke fag som musikk, KRLE og kroppsøving, skriver han. Hvem tør å ta ansvar for at en slik skole er politisk vedtatt?
Det ble ikke tid til lek. Heller ikke fag som musikk, KRLE og kroppsøving, skriver lærer Andreas Stien-Leenderts. Hvem tør å ta ansvar for at en slik skole er politisk vedtatt?
Til syvende og sist blir det et spørsmål om hvilken skole og hvilket samfunn vi vil ha. Nordtuns forgjengere de siste 20 årene har vært mer eller mindre samstemte i sin tro på resultatskolen. Det mest spennende skolepolitiske spørsmålet nå om dagen er derfor om vi for første gang på lenge har en nytenkende kunnskapsminister.