Mye taler imot at skolen er i krise

Denne teksten sto på trykk i Morgenbladet 30. april 2025.

Det store antallet tester og målinger skaper en permanent skolekrise. Positive funn blir glemt og gjemt bort, skriver Elise Farstad Djupedal.

Norge er blant de fem beste av 31 land når det gjelder lesing, tallforståelse og problemløsning. Det viser den internasjonale undersøkelsen PIAAC, som tester voksnes ferdigheter. Da resultatene ble lagt frem på tampen av fjoråret, uttalte daværende statsråd for forskning og høyere utdanning Oddmund Hoel (Sp) at resultatene var veldig gode, og at undersøkelsen viste at det norske utdanningssystemet holdt høy kvalitet.

Uttalelsen er oppsiktsvekkende. De siste tiårene er norske skoleresultater blitt omtalt med motsatt fortegn. Røde som blå regjeringer har tegnet et dystert bilde av elevenes læringsutbytte og kvaliteten på norsk skole. Svartmalingen startet etter tusenårsskiftet da de første Pisa-resultatene ble lagt frem. «Pisa-sjokket» var et faktum, og begrepet «skoletaper» dukket opp som nyord i den offentlige debatten. Siden da er nye resultater fra Pisa og andre internasjonale tester og nasjonale prøver blitt brukt til å understreke problemer. Er det ikke lave leseferdigheter, så er det demokratiforståelse eller for mye skjermbruk.

Til tross for statsrådens lovprising av kvaliteten i skolen, ble ikke PIAAC-resultatene en kioskvelter. Der negative skoleresultater jevnlig får stor spalteplass, viser et søk i mediearkivet Retriever at få aviser og mediehus tok seg bryet med å omtale de positive PIAAC-resultatene.

Flere blå prikker

Den skjeve mediedekningen fikk meg til å tenke tilbake på den blå prikken som idéhistoriker Espen Schaanning fant for noen år tilbake. I Stoltenberg-utvalgets utredning om kjønn og skoleresultater (NOU 2019: 3) var det en blå prikk i en større grafikk som viste at gutter blir bedre lesere enn jenter som voksne. Som 10- og 15-åringer hadde jenter høyere målbare leseferdigheter, men når guttene passerte 20 år, tok de igjen jentene. Det var et svært overraskende funn med tanke på at utgangspunktet for utredningen var det motsatte, altså en antagelse om at gutter hadde gjennomgående lavere målbare resultater enn jenter.

Som Schaanning skriver i boken Skolens mening, er kjønnsforskjellen i lesing først og fremst et problem på skolen. Etter endt skolegang forsvinner denne forskjellen. Funnet er mat for tanken, skriver han, og det er det liten tvil om. Ikke bare sådde den blå prikken tvil om konklusjonene i Stoltenberg-utvalgets utredning. Den utfordret samtidig et av premissene som lå til grunn for å erklære Norge som en «skoletaper».

Bekymringen for guttene har vært en viktig beveggrunn for det som kalles tidlig innsats. Politikken bygger på at vi ikke kan «vente og se» om det går bra med elevene, men gripe inn og sette inn tiltak tidlig. Paradoksalt nok viser den blå prikken at det altså går bra når vi bare venter og ser.

Dette er bare en av flere blå prikker som har dukket opp de siste årene og forstyrret den ensidige fremstillingen av krisen i skolen. For en tid tilbake rykket Eifred Markussen, en av Norges fremste frafallsforskere, ut i Aftenposten for å korrigere den feilaktige fremstillingen av det høye frafallet i videregående opplæring. I samme avis skrev doktorgradsstipendiat Mari Heglum (Oslomet) at antallet unge som faller utenfor, ikke øker. Disse funnene betyr selvsagt ikke at sosiale problemer ikke finnes, men det gir prov på at det finnes andre fortellinger om skolen og samfunnet enn de som dominerer i politikken og som får de største avisoverskriftene.

Krisefortellinger som grunnmur

Det er interessant hvordan skoleresultater brukes til å male et bilde av tilstanden i skolen. Hvilke fortellinger får gjennomslag i skolepolitikken, hvilken kunnskap bygger fortellingene på, og hvordan brukes selektive funn i politikkutforming for å understøtte disse fortellingene? Fortellingene baner vei for en bestemt politikk. Politikere ivrer etter å etablere problemer slik at de kan sannsynliggjøre at egen politikk er veien ut av uføret. De får dessuten ofte god hjelp av et resultathungrig byråkrati. Hva med oss forskere? Vi har ikke nødvendigvis interesse av å nyansere krisene. I likhet med politikere kan vi tjene på kriser. Konkurransen om finansiering er hard. Klarer vi å selge inn vår forskning som et viktig problemområde, blir vi satset på.

Krisebeskrivelser er en sentral komponent i fortellingene om skolen. Boken Skolans kriser (2021), redigert av de tre svenske utdanningshistorikerne Joakim Landahl, David Sjögren og Johannes Westberg, viser nettopp hvordan kriser har hatt en sentral plass i skolehistorien. Kriser bidrar til å redusere kompleksitet og kan derfor være et effektivt grep. Særlig hvis man får etablert krisen, i bestemt form entall, der skolen både er årsak og løsning i krisebeskrivelsen. Slik kan krisen bli en katalysator for endring og reform i skolen.

Kriser er som oftest en unntakstilstand. Det ligger derfor i krisens natur at det er mulig å komme seg ut av den. Et viktig poeng i Skolans kriser er imidlertid at de internasjonale skoletestene bidrar til en permanent skolekrise som ikke kan løses. Siden testene rangerer deltagerlandene relativt til hverandre, vil det alltid være land som har fremgang – og andre som selvsagt har tilbakegang. Som Joakim Landahl skriver, fører den kontinuerlige konkurransen mellom landene til at det ikke finnes et sluttpunkt. Resultatene gir en permanent uro. Vi vil aldri bli fornøyd, og vi kommer heller aldri i mål. Testresultatene bidrar til at nye skolekriser skapes på automatikk hver gang det offentliggjøres nye resultater. Testene bidrar dermed ikke bare til permanent krise, men resultatene bidrar også til at testene blir en uunngåelig del av skolepolitikken.

Finnes en vei ut av krisen?

Landahls beskrivelse av tester som en motor i en permanent skolekrise, er dyster. Samtidig fremstår dette som en presis beskrivelse av det politiske ordskiftet. Norske elever deltar i dag i så mange tester at det er helt uproblematisk å løfte frem tall som viser at det går feil vei. Å melde seg av Pisa, som kan fremstå som en fristende løsning, vil trolig ikke monne. Finnes det andre løsninger? En mulig vei ut er å slanke eller avvikle mål- og resultatstyringen i skolen. Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS) har vist seg å være et lappeteppe av nasjonale og kommunale prøver, verktøy og datakilder som har vokst ukontrollert siden tusenårsskiftet. Det er uklart om vi trenger et så omfattende og kostbart system når det uansett er enkeltresultater som får betydning i politikkutformingen. Kritikken mot systemet har dessuten vokst de siste årene. Arbeiderpartiets landsmøte vedtok nylig å fjerne kartleggingsprøven på 1. trinn. Det kan være en start på en ny politisk styring av skolen.

En annen vei ut er å tenke nytt om hvordan politikk blir begrunnet og rettferdiggjort i saksarbeid og i offentligheten. Å bruke utvalgte skoleresultater til å male kriser har vært den foretrukne skolepolitiske strategien siden tusenårsskiftet. Blå prikker som viser positive funn, er blitt glemt og gjemt bort. Å gi forskning som viser stabilitet eller fremgang plass, vil i seg selv være en motvekt til de enkle krisebeskrivelsene. Målet er hverken å relativisere eller å bagatellisere kriser, men å gi et mer sannferdig bilde av tilstanden i skolen. For alle som i dag tjener på enkle krisebeskrivelser, vil en slik omlegging være utfordrende. I hvert fall på kort sikt. På lang sikt er det et spørsmål om et slikt grep kan bidra til forskning og politikk som faktisk klarer å gripe kompleksiteten i skolen og samfunnet.