21. november ble en fantastisk dag! Ikke hver dag som krones med en doktortittel. Det var helt fullt både under prøveforelesninga og disputasen, og det var også mange som deltok digitalt. Det var stor stas for meg at familie, venner, kollegaer og folk som jobber i skolen tok turen. Det var også mange der som jeg ikke kjente. Takk for at dere bidro til en fantastisk dag!
Hele seansen ble strømmet og tatt opp. Her finner opptakene av prøveforelesninga og disputasen. Tema for prøveforelesninga var: "Diskuter forskningsetiske normer, utfordringer og muligheter i utdanningshistorisk forskning som er politisk aktuell og samfunnsrelevant".
Vil du lese avhandlinga? "Grunnskolen som kunnskapspolitikk: politisk styring av skolens innhold, omfang og organisering 1954-2024" ligger åpent på nett. Nederst i denne saken kan du lese et sammendrag av hele avhandlinga.
Politisk oppmerksomhet
Dagen før disputasen lanserte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun å kutte tre fag på barneskolen. Det var en lissepasning til mitt arbeid, og Klassekampen sto klar med båndopptakeren for å få en kommentar underveis i disputasen. I ukene etter disputasen har diskusjonen om ministerens forslag fortsatt. Dag og tid og Khrono har intervjua meg, og jeg har også spilt inn noen podcaster. Episoden med Lektor Lomsdalen kom allerede denne uka. Jeg har også skrevet om saken i Morgenbladet. Der skriver jeg at jeg ønsker en skolepolitisk kursendring velkommen, men at jeg er veldig usikker på om det er en kursendring vi er vitne til.
Grunnskolen som kunnskapspolitikk
Hva bør barn og unge lære i skolen? Hvilken kunnskap bør verdsettes og prioriteres? Spørsmålene synliggjør at innholdet i skolen har et normativt fundament. Skolens innhold hviler på en verdiladet grunnmur, og skolen har til alle tider blitt brukt som et middel for å forme samfunnet utenfor skolen. Det er også bakteppet for avhandlingas problemstilling: Hva kjennetegner grunnskolen som kunnskapspolitikk fra 1954 til 2024?
I avhandlinga undersøker jeg hvordan læreplandokumentet fag- og timefordeling – den nasjonale timeplanen – har blitt brukt som politisk virkemiddel til å styre skolens innhold og befolkningas kunnskap.
For det første viser jeg hvordan fag- og timefordelinga har blitt brukt til å standardisere og sentralisere skolens innhold, omfang og organisering. Som en del av dette politiske arbeidet ble skolefagene gitt forskjellig omfang og posisjon. De gymnasforberedende fagene ble løfta fram som viktige, mens de andre fagene, der mange hadde en praktisk og/eller estetisk egenart, fikk en uklar posisjon. Yrkesretta fag ble lavest ansett. Jeg argumenterer ut fra dette for at rangeringa av viktig og uviktig innhold er en sentral del av grunnskolens læreplanarv.
De gymnasforberedende fagene ble løfta fram som viktige (...) Yrkesretta fag ble lavest ansett. Jeg argumenterer ut fra dette for at rangeringa av viktig og uviktig innhold er en sentral del av grunnskolens læreplanarv.
Elise Farstad Djupedal i "Grunnskolen som kunnskapspolitikk"
For det andre diskuterer jeg hvordan rangeringa av skolens innhold inngikk i en større akademisk kunnskapspolitikk som ble etablert som en del av velferdsstaten etter siste verdenskrig. Velferdsstatens akademiske kunnskapspolitikk (1954–1986) var et normativt prosjekt som fremma akademisk kvalifisering. Niårig grunnskole ble innført til tross for at det i det politiske forarbeidet ble gjort klart at ikke alle ville mestre et akademisk skoleløp. Politikken bidro slik til å etablere en «falsk universalisme» i skolepolitikken som tilslørte at det lå verdi- og interessekonflikter i kunnskapspolitikken.
Til sist viser jeg hvordan de normative avveiningene forsvant med etableringa av det jeg kaller kunnskapssamfunnets smale kunnskapspolitikk (1987–2024). Rangering av kunnskap ble videreført, men innholdet i skolen ble spissa. Fag- og timefordelinga ble brukt til å utvide skolens undervisningstid tilsvarende to skoleår. Norsk og matematikk fikk halvparten av timene for å styrke de minste elevenes opplæring i lesing, skriving og regning. Nå ble det lagt til grunn at politikken tjente alle hensyn og formål. Den falske universalismen ble dermed forsterka gjennom en ny apolitisk innramming. Kunnskapspolitikken var tilsynelatende ikke lenger et resultat av verdimessige og politiske veivalg. Grunnskolen som normativt prosjekt ble slik gjort utydelig og usynlig.