Absurde regneøvelser eller tørr telling?

Doktorgradsavhandlinga mi har fått mye oppmerksomhet etter at jeg disputerte 21. november. En av de mer merkelige omtalene var Lasse Skogvold Isaksens tekst "Pekefingerpolitikk fra Sørvest" i Klassekampen 27. november 2025. Der beskrev han funnet mitt av det skjulte skoleåret som en absurd regneøvelse.

Det skulle bli starten på en føljetong. Svaret mitt "Absurde regneøvelser eller tørr telling?" (29. nov) tydeliggjorde forskningsmetodene min. Det ledet til en ny kritikk hvor Isaksen spurte "Hvor langt er et skoleår?" (8. des). Der kritiserte han bruken min av "skoleår". I svaret mitt "Å telle det som teller" (15. des) gjorde jeg det klart at seksårsreformen har vært min målestokk.

Vil du lese alt? Scroll ned.

I torsdagens Klassekampen (27. november) kritiserer førsteamanuensis Lasse Skogvold Isaksen forslaget fra kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun om å redusere timetallet i skolen. Innledningsvis refererer han til min forskning som handler om den økte undervisningstida i skolen. Han skriver at timetellinga er «en absurd regneøvelse som resulterer i en forskrudd virkelighetsforståelse».

Av Isaksens tekst er det uklart om karakteristikken er retta mot statsrådens retorikk eller min forskningsmetode. Jeg kan ikke svare for hvordan statsråden bruker min forskning, men jeg vil gjerne forklare hvordan jeg har funnet «to skoleår».

Kort fortalt: Det har ikke vært en absurd regneøvelse, men en møysommelig telling. Funnet av de to skoleårene bygger på et tidkrevende og tørt, men produktivt arkivarbeid.

Forskninga mi baserer seg på kartlegging av endringer i det læreplandokumentet som kalles fag- og timefordeling. Doktoravhandlinga mi bygger på 44 versjoner av dette læreplandokumentet utgitt i perioden fra 1954 til 2024. De fleste av dem ligger hos Riksarkivet i Oslo. Dokumentet styrer skolens fagkrets og fagenes timetall, og det er derfor en egna inngang for å undersøke skolens innhold, omfang og organisering.

Funnet av de to skoleårene ble publisert i forskningsartikkelen «På skuldrene til de minste» (Nytt norsk tidsskrift) for tre år siden. Det står også sentralt i doktoravhandlinga mi «Grunnskolen som kunnskapspolitikk», som jeg disputerte over i forrige uke. Hva viser arbeidet mitt? At timetallet i grunnskolen økte med 1359 timer i perioden fra 1990 til 2008. Noe under halvparten av disse timene kom som et ekstra skoleår med seksårsreformen i 1997. Resten av timene har blitt lagt til ellers. Målt i timer har skolen altså fått to nye skoleår til sammen. Timetallsøkninga i forbindelse med seksårsreformen var kjent, men de andre timene hadde ikke fått oppmerksomhet før jeg telte dem opp og løfta dem fram.

Et viktig poeng er at timene ikke har blitt jevnt fordelt mellom trinn og fag. Det er de minste barna som går mer på skole enn før, og over halvparten av nye timene (751) har gått til norsk og matematikk. Til sammenligning har kunst og håndverk fått 44 nye timer, mens mat og helse og musikk har fått henholdsvis 5 timer og 37 timer. Valgfag mista 305 timer i samme tidsrom. Det er disse funnene som er grunnlaget for at jeg omtaler skole- og kunnskapspolitikken som ensretta og dagens skole som smal.

Forskninga mi har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Jeg har derfor vært påpasselig med å beskrive forskningsmetoden min på en tilgjengelig måte slik at alle kan gå meg etter i sømmene. Skogvold Isaksen og andre kan lese mer på skoleforskeren.no/metode.

Mandag 8. desember kritiserer Lasse Skogvold Isaksen min bruk av begrepet «skoleår» i framstillinga av forskningsfunnene mine. Isaksen kritiserer meg for at jeg ikke forholder meg til at skoleår er en variabel og omdiskutert størrelse i forskninga. Her er mitt tilsvar.

Jeg har forsket på den nasjonale timeplanen, formelt kalt fag- og timefordelinga. Det gjør at jeg forsker på timetall – ikke skoleår. Hvis du leser forsknings-publikasjonene mine, vil du se at jeg sjelden skriver om «skoleår». Når det er sagt, har jeg ofte brukt begrepet «skoleår» i min utadretta formidlinga utenfor universitetet. At grunnskolens timetall har økt med 1359 timer, som jeg har funnet, er abstrakt og intetsigende for de fleste. Jeg har derfor brukt seksårsreformen som målestokk for å gjøre forskninga mi forståelig. Timetallet i grunnskolen ble utvida med 577 timer i forbindelse med seksårsreformen i 1997. Altså godt under halvparten av timetallsøkninga. Det er 782 timer som er lagt til i tillegg, og det er disse timene jeg har kalt et ukjent «skoleår» når jeg formidler forskninga mi.

Min forskning framhever historiske endringer i den norske grunnskolens omfang og innhold. Timetallet i andre land har derfor ikke vært relevant for min undersøkelse. I avhandlinga mi gjengir jeg riktignok sammenligninger som Kunnskapsdepartementet (med forløpere) har gjennomført. For min del har sammenligningene betydning fordi de har spilt en sentral rolle i norsk kunnskapspolitikk. Helt siden midten av 1980-tallet har det blitt argumentert med at Norge har lavt timetall sammenligna med andre land, og dermed har man fra politisk hold antatt at økt timetall vil kunne øke elevenes læring og kvaliteten i skolen. I Utdanningsdirektoratets siste sammenligning, gjennomført i 2011, konkluderer de med at Norge nå er på høyde med andre land.

Jeg har ikke påstått at Norge har høyere timetall enn andre land, som Isaksen insinuerer. Isaksen bruker sitattegn på en uredelig måte i teksten sin, og slik tillegger han meg utsagn jeg verken har skrevet eller sagt. Min forskning viser at timetallet i den norske grunnskolen har gått drastisk opp, og det er også det jeg har framhevet i mine publikasjoner og i min formidling. En elev i dag skal ha om lag like mye norsk og matematikk på barneskolen som jeg – født i 1988 – hadde på barne- og ungdomsskolen til sammen. Det er i seg selv et viktig funn som viser at den norske grunnskolen har endret seg mye på kort tid.

Funnet er også et viktig bakteppe for spørsmålet om skolekvalitet, som Isaksen framhever som sentralt. Isaksen avslutter innlegget sitt med å si at «Vi bør derfor legge bort myten om ‘to ekstra skoleår’ og heller rette oppmerksomheten mot hvordan de timene vi faktisk har kan brukes til å løfte undervisningskvaliteten i norske klasserom». Jeg klarer ikke å se at min timetelling står i motsetning til en diskusjon om kvaliteten i skolen. Om noe, så har forskninga mi nettopp bidratt til en mer informert samtale om veien videre for norsk skole.